Scope 2 er indirekte utslipp knyttet til innkjøp av energi. Denne kategorien skal beregnes på to måter, med lokasjonsbasert og markedsbasert metode.

Scope 2 er utslipp fra innkjøp energi og deles inn i fire kategorier; elektrisitet, fjernvarme, fjernkjøling og damp. 

Produserer du din egen energi, regnes utslippene inn i scope 1. Ved kjøp av energi regnes de inn i scope 2. 

Denne kategorien er obligatorisk å rapportere på i henhold til GHG-protokollen. 

Lokasjonsbasert metode – fysisk perspektiv

I følge GHG protokollen, skal fysisk perspektiv inkludere: «Average emission factors representing all electricity production information from geographic boundaries that are not necessarily related to dispatch region, such as state or national borders.» Det benyttes norsk eller nordisk produksjonsmiks som fysisk utslippsfaktor i klimaregnskapet.  

Denne utslippsfaktoren er basert på faktiske utslipp knyttet til elektrisitetsproduksjon innenfor et geografisk område, det foregående året. Innenfor dette området er det ulike energiprodusenter som benytter en miks av energibærere, der de fossile energibærerne (kull, gass, olje) medfører direkte utslipp av klimagasser. Disse klimagassene reflekteres gjennom utslippsfaktoren og fordeles dermed til hver enkelt forbruker. 

Markedsbasert metode

Beregningen av utslippsfaktoren i markedsbasert metode baseres på om virksomheten velger å kjøpe opprinnelsesgarantier eller ikke. Ved kjøp av opprinnelsesgarantier dokumenterer leverandøren at kjøpt elektrisitet kommer fra kun fornybare kilder, som gir en utslippsfaktor på 0 gram CO2e per kWh. 

Elektrisitet som ikke er knyttet til opprinnelsesgarantier får en utslippsfaktor basert på produksjonen som er igjen etter at opprinnelsesgarantiene for fornybar andel er solgt. Dette kalles residualmiks, og denne er ofte ganske høy. Grunnen til at denne er så høy er fordi Norge selger hoveddelen av opprinnelsesgarantier til utenlandske forbrukere. Det innebærer markedsmessig at norsk vannkraft blir erstattet med en miks av fossil energi.